Sammendrag: Vitenskapsteori og metode

Vitenskapsteori er noe som har vært høyt prioritert på den handelshøyskolen jeg selv har gått på (Handelshøyskolen i Århus). Helt fra andre semester og frem til mastergraden er fullført vil man bli nødt til å forklare hvilket paradigme man er i når man skriver oppgave, hvilke karakteristikker som kjennetegner dette paradigmet osv.

For mange økonomistudenter vil nok dette være noe som kan føles litt «overflødig», men det er en ganske grei prosess når man først har satt i gang.

Her er i hvert fall et sammendrag av boken «Vitenskapsteori og metode 1» skrevet av Andreas Beck Holm (professor på Handelshøyskolen i Århus).

Sammendraget er skrevet av en medstudent og er nok til stor hjelp for mange som ønsker en oversikt over dette emnet.

SAMMENDRAG VITENSKAPSTEORI OG METODE

Kapittel 1: Innledning

Industrisamfunn: Et samfunn der velstand beror på masseproduksjon av industrivarer.

Vitenssamfunn: Et samfunn der velstand beror på høyutdannede medarbeideres utvikling av tjenesteytende og høyteknologiske produkter.

I en vitensvirksomhet foregår hovedparten av arbeidsprosessen i utviklingsprosesser der råmaterialet er de andres viten.

Vitensdynamikk: De høyere anstalter frembringer ny vitenskapelig viten for eksempel miljø og klimaspørsmål.
Den trenger ikke ha viten, men man må kunne arbeide med det, stille kritiske spørsmål.

Vitenskapsarbeid = arbeide kritisk med viten.

Vitenskapsteori: Den systematiske undersøkelse av hvordan vitenskapelig viten frembringes, begrunnes og anvendes i samfunnet.

Vitenskapsteori er ikke en samleteori, men en rekke forskjellige perspektiver på de samme problemstillingene.

Kapittel 2: Positivismen – Den første vitenskapsteori.

Middelalderen: Mente at sannheten kom fra bibelen. Vitenskaper i middelalderen: Filosofi, jura og naturvitenskap.
Teologi betyr læren om gud. Giordano Bruno Brent hevdet at jorden kretset rundt solen.

Empirisme: ”Den filosofiske retningen som hevder at all viten opnås gjennom sanseerfaring. Mennesket har ingen medfødte ideer og vitenskapsobservasjoner går forut for og er uavhengig av teorier.”

John Locke, empirist, mente at mennesket er født med blanke ark.

Induksjon: Den metodeforståelsen av at vitenskapelige teorier er en sammenfatning av en mengde enkeltobservasjoner, og intet annet. Erkjennelsen begynner i observasjonen, og enhver teori må kunne føres tilbake til sansedata.

Rasjonalisme: Den filosofiske retningen som hevder at sann viten ikke oppnås gjennom sansene, men gjennom fornuften. Mennesket må derfor være født med visse ideer, for eksempel med anlegg for kritisk tenkning.

Vi kan forestille oss den perfekte rettvinklede trekanten, men aldri med alle verdens dataprogrammer tegne den – ergo stammer vår forståelse ikke fra sansning, men fornuft.

Deduksjon: Den vitenskapelige metodeforståelsen at sikker viten nås gjennom kritiske slutninger fra ubestridte grunnantakelser. Deduksjon er en måte å oppnå viten på, uten nødvendig krav på observasjoner fra virkeligheten.
A Priori= uavhengig av sanseerfaring (rasjonalisme).
A Posteriori= gjennom sanseerfaring (empirismen).

Immanuel Kant (1724-1804): Ikke født med blanke ark, fordi vi møter verden med forventninger om årsakssammenhenger. Fortsettelse fra deduksjon. Deduksjon betyr å utlede et stort antall partikulære dommer fra noen få generelle lover.

Empirisme vs. Rasjonalisme:
Rasjonalistisk: Sansen er for upålitelig. Fornuft og logikk.
Empirisk: Sanseerfaring, observasjon av verden. Induksjon.

Slutten av 1700-tallet tar industrien over. Immanuel Kant blir satt i skyggen.
Før så man på vitenskapsmenn som lærde og dannede filosofer eller teologer. I dag er det menn i hvite frakker med glasskolber og reagensrør.

Vitenskapsteoriens grunnlegger er Auguste Comte.

Positiv filosofi:
Positivisme, ”vitenskapteoretisk retning som bygger på den klassiske empirismen. Vitenskapelig erkjennelse oppnås gjennom den systematiske innsamling av empirisk data, og kun teorier som er avledet av såkalt data er vitenskap.”

Auguste Comte. Foto: Wikimedia Commons

Positivisme er en normativ teori om vitenskap. Den setter regler for hvordan vitenskap skal være ”riktig”. Eneste kilde til sannheten utelukker teologi og etikk.

Metafysikk: Verdensanskuelser som ikke er basert på empiriske observasjoner.
Eksempel: Etikk, moral, forestillinger om menneskets natur, politiske ideologier og den klassiske filosofi.

Comte mener menneske har vært gjennom tre faser;

1) Gud var forklaringen på forklar på naturkatastrofer (Teologi)
2) Naturen var forklaringen på naturkatastrofer (metafysikk)
3) Vitenskapelige og ”sanne” forklaringer på naturkatastrofer.

Kumulativ vitenskap: Vitenskapen utvikler seg gjennom en ubrutt akkumulasjon av viten oppnådd av observasjoner og eksperimenter.

Teoriuavhengig: Våre observasjoner kan ikke være styret av teorier. De skal være helt fordomsfrie.

Verifikasjonsprinsippet: Vitenskapen skal gjennom observasjoner søke for å bevise sine teorier og vitenskapelige teorier skal kunne bevises.

Positivister: vitenskap gjennom observasjoner er objektivt sant.

Vitenskapen handler ikke om verden, men om våre sanseerfaringer om verden.

Antirealisme: Vitenskap er systematisering av sanseinntrykk, ikke teorier om en virkelighet bak sanseinntrykkene.
Astronomi, fysikk og kjemi er mønstereksempler på antirealisme.
Psykologi avvises som et idealfag.

Vitenskapens nøytralitet: Vitenskapen er nøytral i forhold til politiske, religiøse og etiske anskuelser. Vitenskapen er en objektiv rasjonalitet.

Comte mener sosiale ulikheter og politisk ustabilitet skyldes at noen mennesker i samfunnet tenker vitenskapelig, men andre fortsatt henger fast på den teologiske og metafysiske tankegangen.

Enkeltvitenskap: Er som grener fra samme tre. Alle stammer fra den empiriske metode.

Enhetsvitenskap: De forskjellige enkeltvitenskapene er alle vitenskapelige i kraft av den samme empiriske metode. Derfor er det i prinsippet kun én vitenskap som kan anvendes på alle enkeltvitenskapers forskjellige emner. (Stammen på treet)

Logisk positivisme oppsto i Wien i 1920-årene. De mente at Comtes teorier ikke holdt. Hadde for store problemer med å skille vitenskap og metafysikk.

Logisk positivisme: Gjenoppfinnelsen av positivismen som en logisk stringenteori, der det sentrale elementet er definisjonen av et empirisk kriterium for språklig meningsfullhet.

Meningsfullhet: Kun setninger som kan føres tilbake til simple empiriske observasjoner er meningsfulle.
Logiske positivister ønsker å fjerne alt av metafysiske teorier. En setning er kun meningsfull hvis den viser tilbake til simple observasjoner som fx kokepunkt =100grader.

Fenomenalisme: Den oppfattelsen av at en gjenstand er summen av de sanseinntrykkene vi har av den. Det er altså ingen skjult kjerne bak sanseinntrykkene.

Finne en logisk syntaks for å skjelne mellom meningsfulle og meningsløse setninger.
Behaviourisme: Positivistenes program for human- og samfunnsvitenskapene. Studiet av mennesker og deres adferd, og ikke av deres tanker og følelser.

Behavoirisme er blant de helt urimelige tingene i postivismen.

Ser man bort i fra tanker og følelser, er det ingen forskjeller mellom mennesket og sjimpansen.
Det er ikke lenger en dominerende vitenskapsteoretisk retning, grunnet for mange problemer.
Simple observasjonssetninger eksisterer ikke. Det kan aldri være et utrykk for ”ren observasjon”:
• Setninger som kun kan være sanne eller falsk kan være meningsfulle.

• Kan ikke lengre foreta objektive eller nøytrale observasjoner. ”Det er avhening av øynene som ser”.

Kapittel 3: Poppers kritiske rasjonalisme.

Carl Popper (1902-1994)
En av de første og vesentligste kritikerne av det positivistiske prosjekt. Han var ikke så radikal. Opptatt av å finne et kriterium for vitenskap.

Demarkasjonsproblemet: Spm om hvordan man skjelner mellom vitenskap og ikke-vitenskap.
– Uenig i at vitenskap er den eneste kilde til sannhet og at religion og metafysikk er meningsløse, slik som positivistene mente.
– Uvitenskap kan utvikle seg til vitenskap. Det at en teori kan bevises vil ikke alltid si at det er vitenskap.
– Avviser verifikasjonsprinsippet.
– Avviser positivistenes forestilling om induksjon, som vitenskapens særkjenne: Aldri sikker på hva fremtidige undersøkelser vil vise, ut i fra tidligere observasjoner.
Induksjonproblemet: Selv hvis alle våre observasjoner av verden hittil har gitt samme resultat, kan vi aldri være sikker på at våre neste observasjoner IKKE gir et annet resultat. Ha alltid på forhånd en teori eller en idé for å kunne eksprimentere/observere noe.

Observasjoner av virkeligheten kan brukes til å motbevise teorier. Dette er grunnlaget for Poppers asymmetritese.
Asymmetritesen: Nokså mange observasjoner kan aldri bevise en vitenskaplig teori, men én teori er nok til å motbevise det.
Falsifikasjonisme: Det motsatte av verifikasjonisme. Det synspunktet at vitenskapen ikke søker etter å bevise, men tvert i mot å motbevise sine teorier. Dvs. At vitenskaplighet består i kritisk etterprøvning av hypoteser.
Fellestrekk ved uvitenskap er at de ikke kan testes i virkeligheten, f. eks Astrologi.
Utvitenskap er ikke vitenskap selv om den er sann, på samme måte som at falsifisering fortsatt er vitenskap selv om den er usann.

Utledning av den vitenskaplige metode.
1. Formulere en teori.
2. Dedusere noen konkrete hypoteser som kan testes i praksis.
3. Hypotesene avprøves i et ekspriment.
4. Mulighet 1: Teorien falsifiseres, ny teori formuleres.
Mulighet 2: Teorien bekreftes, regnes som gyldig.
Deduksjon er for Popper en metode for å få teori til hypotese.

Kritisk rasjonalisme: Deler med den klassiske rasjonalisme forestillingen om at vitenskap tar utgangspunkt i en teori. Den adskiller seg fra den klassiske rasjonalismen ved at teorien skal underkastes kritisk empirisk etterprøvning.
De klassiske rasjonalistene mente at erkjennelse oppnås gjennom fornuften og ikke sansene. Det vil si at vi må være født med visse forestillinger.
Popper mente at vi ikke er født med ideer og forestillinger, men med forventninger.
Realisme: Motsatte av antirealisme. Den oppfattelsen om at verden eksisterer i seg selv, uavhengig av vår sansing av den, og at vitenskapen skal avdekke denne verden, ikke bare sammenfatte denne sanseerfaring.
Popper: Vitenskapens utvikling er ingen jevn kurve, slik positivistene mente. Den knekker hver gang en teori falsifiseres. Den stiger allikevel over tid, siden vi nærmer oss sannheten om verden.

Kapittel 4: Kuhns Paradigmeteori

Thomas S. Kuhn (1922-1996).

Strategi: Når oppstod vitenskap? Hva kjennetegner dens fremkomst? Han så på forskjeller mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Hvordan man historiske har kommet fra rotebutikk til en riktig vitenskap?
En av de flere rivaliserende skolene vinner – frembringer en overbevisning på et problem, som de andre forskerne forgjeves har kjempet med. MEN; selv ikke den vinnende skolen har funnet svar på alle de aktuelle spørsmål. Hva er det så denne skole bidrar med? Et paradigme.
Paradigme: Forståelseshorisonten som kjennetegner en bestemt fagvitenskap. Består av av exemplars og faglig matrix.
Kuhn’s tre trekk ved den faglige matrix:
1) Deler et symbolspråk i form av likninger og formler. Bruker til innbyrdes kommunikasjon.
2) Enighet om en rekke vitenskapelige grunnsetninger og basale regler.
3) Deler en rekke verdier av den faglige matrise, fx presisjon i måling og formulering.
Faglig matrix: De regler, konvensjoner og grunnforestillinger som binder medlemmene av et bestemt vitenskapelig samfunn sammen.
Exemplars: De grunnleggende eksempler på paradigmets gyldighet. Gjennom arbeid med exemplars i læreboken og i undervisning oppdras de studerende til å se verden på samme måte som den etablerte forskning innenfor paradigmet.
Kuhn sammenlikner dette med finn Willy for barn. Barn finner Willy og studenter skal finne det vitenskapelige innholdet i det presenterte eksempelet.

Normalvitenskap: Forskning som foregår innefor rammene av et alminnelig akseptert paradigme.
Normalvitenskap tenker ikke ut nye teorier og forsøker ikke å bevise paradigmet, i følge Kuhn.
Overordnede mål med normalvitenskap er kun å styrke paradigmet og deres anvendelighet.
Den vitenskapelige revolusjon: Overgangen fra et paradigme til et annet. Denne overgangen er kjennetegnet ved at kjennetegnet ved at forskere etter en krise i det gamle paradigmet plutselig ser verden på en ny måte.
Gestaltskifte: For eksempel: Man sliter med et vanskelig problem, og plutselig går løsningen opp for oss og vi ser på problemet med nye øyne – en AHA-opplevelse.

Paradigmets inkommensurabilitet: man kan ikke sammenlikne paradigmer og kan derfor ikke si at det ene er mer sant/riktig enn det andre.
Relativisme: Den oppfattelsen av at et hvert utsagn kun holder gyldighet i en bestemt avgrenset sammenheng og at ingen sannhet derfor gjelder absolutt.
Kuhn var ingen realist, og derfor var det flere grunner til å fremlegge ham annerledes. Ikke alt forandrer seg med paradigmet. Stadig karakterisert med samme verdisett og normer for god vitenskap som realistene.
Det er en kvalitativ forskjell på de ulike paradigmene. (Man kan bruke moderne fysikk til mer enn den artistotelistiske naturlære).

Arbeidet med å forstå virkeligheten gjør motstand mot våre paradigmer når de ikke er korrekte.
Vitenskap er ifølge Kuhn først og fremst et sosialt fellesskap karakterisert av felles normer og oppdragelse.

Kapittel 6: Hermeneutikken

Wilhelm Dielthey (1833-1911): Ånd (kultur) og natur er grunnleggende forskjellige. Kan derfor ikke undersøke dem på samme måte.

Naturvitenskapen observerer fysiske fenomener for å utlede allmenngyldige lovmessigheter (lover).
Hermeneutikkens grunnleggende spørsmål: Hva er forståelse?
Åndsvitenskaper og naturvitenskaper: Dieltheys grunnleggende skille mellom human- og samfunnsvitenskaper og naturvitenskap.

Hermenutikken er den eldste human- og samfunnsvitenskapsteori.
Schleiermacher (1768-1834) Så på det som mer enn en metodelære, knyttet til teologi og filosofi.
Hovedfokus på utledningen av tekster – grammatisk og psykologisk fortolkning.
Med det grammatiske mener vi sammenhengene med andre tekster for samme kulturområde.
Psykologisk: Forfatterens tanker og forståelse.
Formålet er å forstå teksten en forfatteren selv.
Den hermeneutiske sirkel: Den oppfattelsen at all forståelse er kontekstuell. Dvs. at vi forstår helheten ut fra dens deler, men samtidig delene ut i fra den helhet den utgår i.

Hvis forståelsen er sirkulær, hvor stopper prosessen?
(1) Når har man nådd den riktige forståelsen?
(2) Hva er det egentlig vi forstår?
(3) Hvordan kommer man egentlig inn i sirkelen? Schleiermachers svar:
1. Skille mellom ulike framgangsmåter i fortolkingen av en tekst,
2. Arbeide komparativt (holde del og helhet opp mot hverandre),
3. Gå divinatorisk til verks (for å komme inn i teksten, starter vi med et kvalifisert gjett på tekstens helhet og dermed den rette forståelse av den).
Alle human og samfunnsvitenskapere sysselsetter seg med et uttrykk for menneskers tanker, handlinger, vilje, tro, frykt og drømmer. Kan derfor ikke jobbe på samme måte som naturvitenskapene.
Objektiv ånd: Human og samfunnsvitenskapers objekt er i følge Dilthey, menneskers livsytring, sånn som de fins objektivt i det sosiale rom, i fra f.eks. en tekst.
Schleimermacher: Tekstens mening er det som forfatteren har til ønske å uttrykke.

Dilthey: Hensettelse: Å sette seg i forfatterens sted og se gjennom hans øyne.
I følge Dilthey, kjennetegner det den rette forståelse.
Dilthey mener at hermeneutikken arbeider med induksjon og deduksjon, som naturvitenskapene. (Passer den hermeneutiske sirkels bevegelse fra del til helhet og fra helhet til del). På den andre side impliserer hensettelse at human- og samfunnsvitenskapene ikke kan sammenfattes i en bestemt metode. (Forståelsen kan ikke bevises, og som hensettelse vil den aldri være fullkomment rasjonell).
Forståelsen kan – i motsetning til forklaring ikke bevises – og som hensettelse vil den aldri være fullkommen rasjonell.
Hans-George Gadamer (1900-2002) kommer med et tredje syn:
Avviser hermeneutikk som metode, og kritiserer Diltheys oppfattelse av forståelse som hensettelse.
Gadamer er kritisk fordi han mener at vitenskapen som metode forutsetter ideen om den rasjonelle og distanserende vitenskapsmann, noe hermeneutikken står i motsetning til.
Ser ikke ordet ”fordom” som er negativt ladet ord. Hvordan har det fått det?
– Positivismen og rasjonalismens menneskesyn. Vitenskapsmannen er helt rasjonell og blottet for fordommer.
Fordommer har vi grunnet vår kulturelle tilhørighet.

Fordommer: Forestillinger om f. eks. en bok, som vi i kraft av den kulturelle og historiske tradisjon vi besitter inne når vi begynner å lese. I våre lesninger etterprøver vi fordommer, og kan derfor nå til virkelig forståelse. Det nødvendige utgangspunkt for denne prosess er fordommer.

Avgjørende forskjeller mellom Dilthey og Gadamer:
Horisontsammensmelninger: Den dobbelte bevegelse som i følge Gadamer kjennetegner forståelse. Først anerkjennes den overleverte teksten i dens fremmedhet. Deretter starter selve arbeidet med teksten en ny forståelseshorisont, hvor tekstens fortid og fortolkerens samtidige horisonter går i opp en høyere enhet.

Kap 7 – Strukturalismen

Å forstå en tekst er å forklare den på dens egne betingelser.
– Dilthey: Overtar forfatterens perspektiv
– Gadamer: Horisontsammenssmeltning
Vitenskapens objekt er for strukturalistene aldri bare gitt, men må konstrueres.
Carl Marx (1818-1883)
Siegmund Freud (1856-1939)
Ferdinand De Saussure( 1857-1913)
Skiller mellom to nivåer av språket
– Dagligspråket, tale og skrift. ”Under” finner vi regler som grammatikk, syntaks og fonetikkregler som får språket til å fungere.
Langue og parole: Språkets to nivåer i følge Saussure. Henholdsvis språket (grammatisk) og språket som praktisk språkbruk. Det er språkets system som er lingvistikkens objekt.
Arbeide systematisk eller historisk?
Saussure: Den systematiske tilgangen som er den vesentlige. Må danne et bilde av systemet før man kan uttale seg om utviklingen.
Diakrone (historisk) og synkrone (systematisk).
Diakroni og synkoni: Saussure skiller mellom språkvitenskapens henholdsvis historiske og systematiske undersøkelser. Det synkrone, altså det systematiske perspektiv, er den primære.
Vitenskapens objekt er en konstruksjon.
Språksystemet kjennetegnes ved å være en tegnstruktur.
Benevner (signifiant) og Benevnt (signifié): Henholdsvis språkets lydmønster og det begrepet lydmønsteret foreslår. Enheten av signifant og signifie karakteriserer det lingvistiske tegn og språket er et system av disse tegn.
Kombinasjonen av benevner og benevnt er arbitrær. Språket bestemmer hva vi tenker. Det er språkets arbitrær hver gang vi lærer oss et nytt fremmedspråk. Arbitræren er forutsetningen for at språket utvikler seg.
Språket som system av forskjeller: Når det lingvistiske tegn er arbitrært kan det kun få sin betydning fra forskjelligheter (ulikheter fra) andre tegn. Språket er summen av de lingvistiske tegnene, og dermed det systemet av forskjeller som gir de enkelte tegn mening.
Claude Levi Strauss (1908-2009): Overtar Saussures oppfattelse av vitenskap. Antropologi og lingvistikk undersøker semiotiske strukturer.

Kontrasten mellom hermeneutikken og strukturalismen kan formuleres som følger: Hermeneutikken forklarer kulturproblemer, for eksempel en tekst ut fra bevissthet mens strukturalistene forklarer bevisstheten selv.

Karl Marx. Foto: Wikimedia Commons

Teoretisk antihumanisme: Den strukturalistiske oppfattelsen av ”mennesket” eller ”bevissthet” ikke kan brukes som forklaringsprinsipp i human- og samfunnsvitenskapene fordi formålet med disse vitenskapene tvert imot er å forklare disse menneskene og deres bevissthet. (altså det som skal forklares).

Levi Strauss undersøker delstrukturer i forskjellige samfunn. (Husk den horisontale/vertikale aksen for å forklare motsetninger i samfunnet)
Klassifisering gjennom motsetninger: I følge Levi Strauss orienterer mennesker i alle samfunn seg på samme måte i verden, nemlig ved å klassifisere den i motsetningspar, som for eksempel forbudt/tillatt, abstrakt/konkret, søtt/surt, osv.
Strukturalistisk tilgang kan i følge Levi Strauss ikke bare belyse våre sosiale omgangsformer, men også fellestrekk mellom ulike samfunn og kulturer. De ulike samfunnene har forskjellig innhold, men deres form, måter å strukturere deres sosiale liv på, er grunnleggende den samme.

Louis Althusser (1918-1990): Ikke strukturalistisk vitenskapsteoretiker, men politisk filosof. Arbeidet med spørsmål om makt, statsroller i samfunnet og politiske ideologier. Inspirert av Marx og litt av Freud.

– Symptomallesning.
”En tekst er et simpelt produkt av bevisstheten”.
Symptomallesning: Althausers tekstlesningsstrategi som går ut på å behandle tekstens små selvmotsigelser eller uklarheter som symptomer på den fortrengning av samfunnets grunnleggende konflikter. Når denne fortrengningen er blitt avdekket, kan teksten rekonstrueres så dens tidligere motsetninger unngås.
Man kan si at Althusser ”psykoanalyserer” tekstene og at vitenskapens oppgave i følge ham er kritikken av tekstenes ideologiske elementer.

Kapittel 8: Sosialkonstruktivisme.

Penger er en sosial konstruksjon.
Kenneth Gergen skiller mellom 5 ulike typer teori som behandler spørsmålet om verden som en sosial konstruksjon:
– Konstruktivisme
– Radikalkonstruktivisme
– Sosialkonstruktivisme
– Sosialkonstruksjonisme
– Sosiologisk konstruksjonisme
Kuhn og Wittgenstein har gitt inspirasjon til de fleste konstruktivistiske retninger.
Språkspill: Wittgensteins uttrykk for de ulike språklige anvendelsessammenhenger som gir mening til ord og setninger. Å flørte med sin medstudent er et språkbilde, å argumentere politisk et annet.
Altså: Språkspill forklarer hvordan det vi sier, får mening.
Vi beveger oss hele fra det ene språkspill til det neste – vi lever gjennom dem. Dette uttrykkes med begrepet livsform.
Livsform: Vi former våre måter å leve på gjennom de språkspillene vi inngår i. Resultatet er forskjellige livsformer.
Gergens fire grunnantakelser som utgjør kjernen i sosialkonstruktivisme:
1) Det er ingen nødvendig sammenheng mellom verden og våre begrep om verden.
2) Vår beskrivelse av virkeligheten utspringer av de sosiale relasjoner vi står i.
3) Gjennom vår forståelse av verden former vi vår egen fremtid.
4) Refleksjoner over vår forståelse av verden er avgjørende for vår fremtidige trivsel.
Språkets metaforisitet: I følge sosialkonstruktivistene er språket metaforisk fordi det ikke speiler verden men uttrykker noe annet enn verden som den er i seg selv.
Bokstavelig betydning er ingen referanse til virkeligheten. Å si at det ene ”avspeiler” det andre, er ikke annet enn en metafor.
Forståelse av hverandre = deling av språklig spill. Den verden vi lever i er summen av alle våre språkspill.
Sansing spiller ingen rolle for erkjennelse. Det gjør derimot forståelsen av måten språket fungerer på.
Vi forstår og beskriver ikke verden individuelt, men alltid i fellesskap.
Penger har verdi, fordi vi er enige om det.

De to første grunnantakelsene utgjør kjernen i sosialkonstruktivismen.
Ingen skiller mellom indre og ytre, etter som begge deler er gjort av samme stoff, nemlig språket.
Ved å tenke kritisk på vårt eget språkbruk, og endre den, kan vi sammen endre verden.
Identitetspolitikk: Forsøke å forbedre undertrykte samfunnsgruppers vilkår ved å problematisere den måten undertrykkelsen reproduseres i vår måte å snakke om disse gruppene.
Bruno Latour (1947-): Laboratorier er en fabrikk og forskerne er investorer. (Sluttprodukt: vitenskapelige artikler). Valuta = troverdighet. Investerer sin troverdighet i en artikkel, og forventet avkastning er økt troverdighet.

Vitenskapen som felt: Pierre Bourdieu (1930-2002): Kan ikke forstå vitenskapen ved å forstå et enkelt laboratorium. Kun en liten brikke i et nettverk av laboratorier, universiteter, tidsskrifter, osv.
Felt: Bourdieus begrep for de forskjellige sosiale systemer i samfunnet blant annet er kjennetegnet ved ulike former for symbolsk kapital.
Symbolsk kapital: Det som gir anerkjennelse, respekt og derfor sosial status på det enkelte felt. Politikk=makt, vitenskap=doktorgrad.
Habitus: Den ureflekterte kroppslige viten om feltets normer, verdier, omgangsformer og praksiser som gjør oss i stand til å inngå i feltet. Viten ligger i ryggraden og ikke i tykke bøker.
Den dobbelte objektivisering: Forskere objektiviserer samfunnet i deres forsøk på å forstå det. De bør imidlertid samtidig gjøre deres egen sosiale og personlige bakgrunn til objektet for undersøkelser, og for å gjøre seg klar over hvordan denne bakgrunnen påvirker deres arbeid. Kun dermed kan de unngå å bli styrt av deres fordommer.

Kap 10: Hva er et samfunn – og hva er samfunnsvitenskap?

1850 – urbanisering, sosial uro, nytt familiemønster
Samfunnsvitenskapen selvstendiggjør seg fra filosofi i denne perioden, og man oppdager det sosiale liv som et selvstendig forskningsfelt;
Sosilogi – ”læren om det sosiale”, vitenskap om hvordan mennesker lever og omgås med hverandre.
Emile Durkheim, Karl Marx og Max Weber – grunnleggere av sosiologien.
– Søker alle om å forstå hva som kjennetegner et samfunn.

Emile Durkheim og inspirasjon fra positivismen
”Er ikke samfunn bare en stor gruppe individer?”
Ingen styrer moralen, vi er styrt av den. Også religion.
Sosiale kjensgjerning: Sosiale kjensgjerninger er i følge Durkheim handlingsmønstre og konvensjoner i samfunnet, som utøver tvang over for individene, men eksisterer uavhengig av et hvert individ.
Bruker betegnelsen institusjoner om fx religion og moral. Derfor karakteriserer han sosiologien som vitenskap om institusjoner.
Inspirert av Comte og positivismens forestilling om enhetsvitenskap med naturvitenskapene som forbilde. Sosiologien skal baseres på fordomsfrie observasjoner av det sosiale liv.
”Samfunnslivet skal forklares med henvisning til sosiale kjensgjerninger, ikke ut fra individuelle forhold”.
Kollektiv bevissthet: Durkheims begrep for fx religion og moral, der hvor sosiale institusjoner syrer den individuelle adferd, virker den individuelle bevissthet, og samtidig eksisterer uavhengig av individet.
Religion kjennetegnes ved å binde et samfunn sammen som kollektiv bevissthet.
Durkheims forståelse av modernitet
Det førmoderne samfunn var karakteriser ved Mekanisk solidaritet mellom dets medlemmer og den sosiale enhet.

Mekanisk solidaritet: Den formen for solidaritet som holder de før-moderne samfunn sammen. Mekanisk solidaritet er kjennetegnet ved at individenes samsvar med samfunnets religion og moral er forutsetningen for sosial sammenhengskraft.
Mener at hans samtid en kjennetegnet ved at samfunnet utvikler seg til et system av differensierende og spesialiserende arbeidsfunksjoner, og at denne utviklingen er en ledsager for en ny form for sammenhengkraft: Organisk solidaritet.

Organisk solidaritet: Den formen for solidaritet som holder det moderne samfunnet sammen. Den organiske solidaritet er kjennetegnet ved at den personlige frihet og solidaritet i samfunnet styrker hverandre.
”Arbeidsdelingen er påtvunget når den enkeltes evner overstiger arbeidsoppgavene han kan påta seg som følger av sin sosiale situasjon – Durkheim
Anomi: Den raske samfunnsforandringen gir individene opplevelsen av et moralsk tomrom og meningsløshet, som kan lede dem til f.x selvmord.

Durkheims svar på de tre spm:
En samfunn kjennetegnes ved de sosiale institusjonene som knytter mennesker sammen. Skal fokusere på disse institusjoner for å forstå samfunnet. Forskere skal arbeide positivistisk (utføre objektive og fordomsfrie observasjoner av sosiale kjensgjerninger).
Karl Marx: Vitenskap, politikk og ideologi
Den nevnte forfatteren i boka med størst betydning. Han var politiker og samfunnsteoretiker.
”Filosofer har kun fortolket verden forskjellig, men hva det kommer an på, er å forandre den” – Marx
Å forandre verden vil si i første omgang, å produsere. Individer må arbeide for føde. Menneskene skiller seg fra dyrene ved at de produserer føde og sitt materielle grunnlag.
Forstår ikke verden gjennom observasjoner, men gjennom vår produktive omgang med den. Konkret, ikke objektiv, som positivistene mente. Vi ser alltid praktisk på verden, vi er aldri et ”frittsvevende øye i det høye”.

Ideologi: I følge Marx forstår vi alltid verden og oss selv ut fra den funksjonen vi utfyller i samfunnet. Vårt verdensbilde holder altså ikke objektiv gyldighet, men avspeiler denne funksjonen. Betegner sammenhengen mellom vår daglig praksis og vårt verdensbilde.
Samfunnsfilosofi skal ikke forstås som et ”objektivt sant” bilde av det sosiale liv, men derimot som et naturlig uttrykk for hvordan noen grupper i kraft av deres daglige praksiser opplever samfunnslivet.

Marx kritikk av kapitalismen
Moderne samfunn kjennetegnes ved produksjon og investering av kapital. Eierne av kapitalen (kapitalistene) kontrollerer produksjonen, og tjener på overskuddet.
Kapitalisme: Det moderne samfunnets produksjon kjennetegnes ved
1. Å være basert på investering av kapital.
2. Å være basert på kjøp av arbeidskraft fra dem som ikke besitter kapital
3. Å være produksjonsrettet mot et marked.
Disse tre karakteristikker kjennetegner samfunnsproduksjonen som kapitalistisk.
Ikke alle kan leve på deres kapital. Må derfor selge sin arbeidskraft. Dette skaper økonomiske ulikheter i samfunnet.

Klasser og klassesamfunn: Et samfunn hvor én eller flere grupper har monopol på samfunnets produksjonsmidler og dermed også på de verdiene som skapes. Pga den ulike kontrollen av samfunnsproduksjonen, reproduserer samfunnet grunnleggende, ulike livsbetingelser for menneskene. Disse forskjellige livsbetingelser kaller Marx klasser.
De rike blir rikere på de fattiges bekostning.

Han ønsket å avskaffe kapitalismen – det skal ikke være mulig å bli rik på andres arbeid. Tilhenger av det kommunistiske samfunn, hvor det er arbeiderne selv som eier produksjonsmidlene. Helt utenkelig uten demokrati.
Klassekamp: Der hvor kontrollen av utbytte fra samfunnsproduksjonen er ulikt fordelt, vil det foregå en kamp mellom klassene av som besitter kapital og de som ikke gjør det. Den stadige kampen om samfunnets velstand betegnes derfor klassekamp.
Vitenskapen som ideologikritikk
Kapitalismens systematiske reproduksjon av samfunnets sosiale ulikhet har også en ideologisk side.
Marx ideologibegrep er et angrep på filosofiens- og vitenskapens innhold, samt deres tradisjonelle selvforståelse.

Må se Marx ideologibegrep i lyset av hans kapitalismekritikk:
– Ideologien kan kun forstås ut fra funksjonen den utfyller i det konkrete klassesamfunnet.
– Det er denne funksjonen Marx er kritisk rettet mot.
– Kritikkens formål er ikke teoretisk, men politisk.
Ideologikritikk: Vitenskapen som ideologikritikk går ute på å analysere eksempelvis en tekst, for å vise hvilke ideologiske fordommer den holder på. Vitenskapen skal også anvende kritikk av seg selv, for at det skal være ideologikritikk.
Marx svar på de grunnleggende spm:
Et samfunn er mange forskjellige ting, men det er først og fremst vår kollektiv produksjon av samfunnet. Vitenskapens første oppgave er å skaffe seg et overblikk over organiseringen av denne produksjonen og hvordan den påvirker menneskers måte å handle og tenke på.

Max Weber: En hermeneutisk samfunnsforståelse
Max Weber (1864 – 1920)
Samfunnsvitenskaperne undersøker i følge Weber den sosiale adferd forstått som den delen av enkeltpersoners handel rettet mot andre. Adferd er individuell, og kan derfor ikke sees bort fra.
Metodologisk individualisme: Den oppfattelsen av at sosiologiens utgangspunkt er fortolkningen av individuell adferd.
Weber er inspirert av hermeneutikken og er derfor kritisk til positivistene.
Vitenskapens mål i følge Weber, er en forstående forklaring av menneskers oppførsel.
Deler ikke hermeneutikkens motvilje mot årsaksforklaringer.
Webers bruk av idealtyper
Idealtype: Webers redskap til forståelse av sosiale fenomener. Idealtypen sammenfatter karakteristiske trekk ved fx makt, demokrati eller kristendom, slik som disse fenomenene er kommet til uttrykk på forskjellige vis på forskjellig tidspunkter. Idealtypen svarer dermed ikke selv til et bestemt historisk eksempel på det som begrepet dekker, men den kan brukes til å veilede undersøkelser av den historiske virkelighet.
Idealtyper eksisterer ikke i den virkelige verden, men er tankekonstruksjoner på grunnlag av erfaring fra den virkelige verden. De kan brukes til å formulere hypoteser, og man holder den individuelle mening opp mot.
Vitenskapen skal ikke arbeide med ting, men med problemer. Disse er ikke fysiske, men finner i vår tenkning. Idealtypene er tankekonstruksjoner.
Tre hovedtyper av ”legetim makt”:
1. Maktutøvelse kan legitimere seg ved å henvise til rasjonelle regler (byråkrati).
2. Makt kan legitimeres ved en persons karisma. F.x. en religiøs leder (patriarkalismen).
3. Maktutøvelse kan legitimere seg ved å henvise til personlig autoritet (karismatisk herredømme).
Weber er mest interessert i byråkrati.
Byråkratiet – et eksempel på en idealtype
Byråkrati: er i følge Weber den fremherskende moderne form for herredømme, som gradvis har innrettet hele samfunnet i overensstemmelse med sin egen formålsrasjonelle funksjonsmåte. Byråkratiet er en meget effektiv organisasjonsform, men den sperrer samtidig menneskene inne i et ”rasjonalitets jernbur”.
En byråkrat er lojal overfor institusjonens formål og regler. I gjengjeld for han en sikker tilværelse, høy sosial anseelse og en livslang ansettelse. Bundet til embetsverket – lenket til sitt embete – Weber
Større behov for utdannede arbeidere. Gikk fra å være et privilegium for overklassen, til å bli en høyere grad av faglig skolering. Dette førte til innskrenking av menneskets frie utfoldelse, mindre plass for handlinger motivert av følelser og verdier. Weber kalte dette for ”rasjonalitetens jernbur”.
Webers svar på våre tre grunnleggende spm:
Samfunnet må forstås ut i fra individenes sosiale adferd. Vi forstår adferd gjennom arbeid med idealtyper. På den måten viser eksempelet både vitenskapens objekt og metode. Kjennetegner samfunnets modernisering.

Kap 11 – Vitenskap, politikk og samfunn

Hans Fink (1944-) nevner fem grunnleggende universitetsprinsipper:
1. Universitetet leverer forskningsbasert undervisning.
2. Forskerne har frihet til å forske.
3. Forskerne har frihet til å undervise.
4. Universitetet er en selvstyrende enhet.
5. Universitetet rommer i prinsippet alle vitenskaper.
Direkte forbindelse mellom vitenskap og utdannelse. Forskere gir studenter den nyeste viten gjennom undervisning, og forskerne kan diskutere sine resultater med elevene.
Forskningsfrihet: Hverken stat, kirke eller andre autoriteter bestemme hva forskerne skal forske på, hvilken metode de skal bruke og hva de skal publisere.
Universitetet forener de forskjellige vitenskapene og deler dem inn i fakulteter. Ble i middelalderen brukt til oppbevaring av overlevende viten fra antikken og den kirkelige tradisjon. Dagens universitet oppstod i Opplysningstiden på 1700-tallet.
Opplysningstiden: Den perioden på 1700-tallet hvor det er den dominerende oppfattelsen blant filosofer og intellektuelle av at samfunnet skal forbedres gjennom opplysning av folket, og at samfunnet skal innrettes rasjonelt. Opplysningen er så et voldsomt angrep på tradisjonelle autoriteter (f.eks kirken), fordi deres autoritet nettopp baserte seg på tradisjon og ikke rasjonalitet.

Karl Wilhelm von Humboldt (1767 – 1835), grunnlegger av det moderne universitet. Slik vi fikk forskning inn på universitetene, og prinsippene om forskningsbasert undervisning. Vil ikke bare gi utdannelse, men også dannelse som ga kulturelt overblikk og overskudd.
Humboldts universitet: Det moderne universitets grunnform, inspirert av universitetet Humboldt fikk opprettet i Berlin i 1810. Her forenes undervisning og forskning, og prinsippet om undervisning – og forskningsfrihet formuleres. Samtidig ses utdannelse også som et dannelsesprosjekt.

I moderne europeiske demokratier er det politiske liv strukturert av motsetninger mellom et konservativt og liberalt høyrefløy, og en kommunistisk og sosialistisk venstrefløy.
Klassiske teoretikere i fra høyrefløyen: Edmund Burke (1729 – 1797) og John Locke.
Klassiske teoretikere i fra venstrefløyen: Karl Marx
I følge de konservative er folket forent i en nasjon bundet sammen av felles kultur og tradisjon.
Fra et klassisk liberalt synspunkt, er alle mennesker født like og frie, alle med lik innflytelse på samfunnets utvikling.
De konservative vil si at forskere selv ikke bestemmer over deres resultater, men nasjonen. Den liberale vil si at det er opp til de demokratiske valgte representantene å bestemme hvordan resultatene skal brukes.
I følge venstrefløyen er ikke samfunnet kjennetegnet ved harmoni, men ved en stadig konflikt mellom økonomiske interessegrupper, dersom de strukturelle ulikhetene opprettholdes. Alle har derfor ikke lik på innflytelse på samfunnets utvikling.
De mener at vitenskapen ikke skal holde seg politisk nøytral. De er en del av samfunnet og samfunnets politiske interessekonflikt. Forholder seg kritisk da vitenskapen, da de ikke tar stilling i disse konfliktene.
Harmonisk samfunn: Vitenskapen er nøytral for å komme alle til gode.
Samfunnskonflikt: Umulig å forhold seg nøytral. Må ta kritiske stillinger og vitenskapen kommer ikke alle like mye til gode.

David Hume (1711 – 1776), skotsk empirist og opplysningsfilosof.
”Man kan ikke selv konkludere med hvordan noe er, til hvordan noe bør være”.
Den naturalistiske feilslutning: Det er i følge bl. a. Hume og G. E. Moore (1873 -1958) en feilslutning når man konkluderer hvordan verden bør være ut i fra hvordan den faktisk er.
Comte mente at vitenskapen skulle omforme den sosiale orden for å komme de politiske konflikter til livs. Hans visjon var at vitenskap skulle kunne blande seg i politiske forhold, men allikevel forbli politisk nøytral.
Indoktrinering – dels opplæring, dels påvirkning. Ble brukt av universitetsprofessorer til å påvirke sine studenter med personlige meninger om politikk og moral. Professorer hadde så stor autoritet på den tiden, at det de sa var ”riktig viten” .
”Forskerne må ta stilling”: Den nødvendige kritikk av samfunnet.
Kritisk teori: En samfunns- og sivilisasjonskritisk filosofisk retning som ble grunnlagt av Adorno og Horkheimer i 1920-årene i Frankfurt. Den kjennetegnes også som Frankfurterskolen. De primære inspirasjonskildene er Marx og Freud.
Adorno og Horkheimer hadde fokus på den optimistiske tro på fornuft og rasjonalitet.
Fremmedgjørelse: Et begrep som Frankfurterskolen overtok fra Marx. Teorien er at samfunnet kan innrettes slik at det strider mot menneskets natur (f.x. ved at alt kan gjøres rasjonelt). Når det skjer, opplever mennesket verden som en fremmed makt, som det ikke selv er en del av. Samtidig blir mennesket uforståelig for seg selv, fordi det speiler verden.
Atombomben og nazistenes masseutryddelse var en blanding av høyteknologi og irrasjonalitet.
Habermas (1929 – ) Mener at positivistene tar feil. Deres tro på ”objektiv og nøytral viten” er en illusjon. Vi begynner å undersøke fordi vi har en spesifikk interesse, ikke fordi vi syns det er gøy å observere.

Erkjennelsesinteresse: I følge Habermas er vitenskaperne aldri objektive og nøytrale, men drevet fram av forskjellige erkjennelsesinteresser. Han skiller mellom tekniske (naturvitenskapene) og frigjørende (humanistiske) erkjennelsesinteresser.
Jean-Paul Sartre (1905 – 1980) er enda mer kritisk til forholdet mellom forskere, samfunn og vitenskap. Plasserer forskere i samme kategori som dommere, lærere og funksjonærer (”den praktiske vitens teknikere”). Gjennom deres arbeid i staten og i virksomhetene bidrar de til opprettholdelsen av den herskende orden i klassesamfunnet.
De intellektuelle: Den intellektuelle er den vitensarbeider som gjør opprør mot sin rolle i samfunnet, kritiserer den herskende ideologi og tilslutter seg de underpriviligerte klassers kamp for et mer rettferdig samfunn.
Det er den klassiske samlebetegnelsen for vitenarbeidere samt andre grupper, som med intellekt og ikke med hendene (Kunstnere, forfattere og filosofer). Sartre og Jørgensen utlegger de intellektuelles rolle og ansvar i samfunnet forskjellig.
Spørsmålet om de intellektuelle handler om den rolle som bla forskere spiller når de stiller kritiske spørsmål til samfunnet og til deres egen funksjon i det.
Dorthe Jørgensen (1959 – ), idéhistoriker, mener at ”de intellektuelle” er ikke en bestemt gruppe av profesjoner, men mennesker som søker sannhet om verden, samfunnet og seg selv.
Samfunnet trenger intellektuelle, fordi de kan reflektere over samfunnets myter og kritisere de som er skadelige.

Kap 12 – Vitenskap og etikk

Moral – de uskrevne reglene som regulerer vårt samliv. Noe vi vanligvis først blir oppmerksom på når det oppstår et regelbrudd eller konflikter med hverandre.
Etikk kommer inn der hvor vi ikke lenger kan bruke moral, men er nødt til å overveie situasjonen. Det er den diskusjon og refleksjon over hva som er moralsk riktig.

Utilitarismen (Nytteetikken)
Jeremy Bentham (1748 – 1832) og John Stuart Mill (1806 – 1873)
Ikke mer enn 150 år gammel teori, men fortsatt blant de dominerende etiske skoler.
En handlings etiske verdi bør måles etter om den skaper lykke eller nytte for mennesker som berøres.
”Lykke er å forstå som et aktivt liv med få sorger og smerter, og mange varige gleder” (Mill)
Utilitarisme: Den oppfattelsen av at den moralske gode handling er den som er til mest mulig nytte for flest mulig mennesker. Utilitarismen kalles derfor også nytteetikken.
Konsekvensetikk: Den oppfattelsen, som først og fremst utilitaristene representerer, av at en handlings moralske kvalitet alene skal bedømmes på dens konsekvenser.
Utilitarismens mål er ikke enkeltmenneskes lykke, men den samlede mengde lykke i befolkningen.
Negativ Utilitarisme: Ikke avgjørende å maksimere lykke, men å minimere lidelse.
Bentham og de såkalte hedonistiske utilitaristene mener at man ikke kan kalde én form for lykke bedre enn en annen.
Andre utilitarister vil hevde at noen former for lykke er mer verd enn andre.
”Det er bedre å være et utilfreds menneske enn et tilfreds svin, bedre å være en utilfreds Sokrates enn en tilfreds idiot” – Mill
Utilitarismen har sin primære styrke i det politiske system. I parlamentarisk politikk er den grunnleggende problemstillingen i følge utilitaristene at man har begrensede midler, men nærmest uendelig behov.
J. J. C. Smart (1920 – ), utilitarist, kjent for eksempelet med Sheriffen og den uskyldige fangen.
Kants sinnelags – og pliktetikk
Det eneste vi med sikkerhet vet er godt, er den gode vilje. Viljen kan vi ikke observere i virkeligheten, den ligger skjult i vårt sinn. Det er grunnen til at vi må vende blikket fra virkeligheten og inn i oss selv for å overveie hva som er rasjonelt riktig å gjøre.
Utilitarister ser på konsekvenser, Kant ser på intensjoner, som ligger bak handlingen.
Sinnelagsetikk: Den oppfattelsen av at en handlings moralske kvaliteter skal bedømmes på den intensjonen som handleren har.
Det kategoriske imperativ: Kants morallov. Poenget er at vi alltid skal handle på en slik måte at vi ville kunne stå inne for konsekvensene, hvis andre mennesker handler på samme måte.
Det praktiske imperativ: Vi skal alltid behandle andre mennesker med respekt, ikke bare som en ting, ikke bare som et redskap for vår egen behovstilfredsstillelse.
Man skal aldri behandle hverandre utelukkende som midler, men heller behandle hverandre som mål.
Også kalt Kants pliktetikk, da moralloven ikke bare er en beskrivelse av tingenes faktisks tilstand, men et imperativ (påbud) som vi bør streve etter å overholde.
Dydsetikken
Den eldste morallæren i den vestlige kulturkrets. Stammer fra Aristoteles og Antikken.
Aristoteles mente at etikkens mål er forståelsen av det gode liv. Skiller seg fra Utilitarismen ved at han ikke bare ønsker en samlet mengde lykke i samfunnet, men har også fokus på individets lykke.
Dydsetikk: Forståelsen av etikk som et spørsmål om en persons karakteregenskaper (dyder), dvs. personens handlinger og disposisjoner sett over lengre tid.
– Dyder er de egenskapene et menneske må ha for å oppnå det gode liv i selskap med andre mennesker.
– Eks. på dyder: Mot, besindighet og gavmildhet.
Den gyllende middelvei: Dyden ligger mellom over- og underdrivelser. (Måtehold)
Høyeste lykke for Aristoteles er et liv i visdom.
En balanse mellom det etiske, det sosiale og det politiske.

Anne-Marie Søndergaard Christensen (1972 – ) Hvilke elementer hos Aristoteles kan brukes i moderne etikk?
• Viderefører Aristoteles perspektiv ved å forstå etikk som et spørsmål om karakter, summen av de handlinger og disposisjoner som kjennetegner et menneske over tid/ et helt menneskeliv.
• Avviser fokus på regler
• Moralpsykologi
Forskning og Etikk
Vitenskap – et sosialt system av forskere under samarbeid. Som andre sosiale systemer, har også forskning normer og verdier.
Bl.a. de viktigste:
• Man tar ikke æren for andres arbeid.
• Man kommuniserer sine forskningsresultater ærlig.
• Man gjengir andres synspunkter lojalt.
Robert Merton har undersøkt historiske grunnlag for forskernes normer.
Han har fire grunnprinsipper som kjennetegner moderne vitenskap:
• Vitenskap er kommunistisk. Resultater tilhører ikke enkeltindivider eller grupper, men er felleseie.
• Universalistisk. Forskerne skal være upartisk og ikke la seg påvirke politisk, økonomisk eller ideologisk.
• Interesseløs. Forskere lar ikke deres arbeid styres av personlige interesser.
• Organisert skeptisisme. Alle teorier underkastes grundige og kritiske etterprøvninger før de aksepteres.
Stanley Milgrams (1933 – 1984) Sosialpsykolog. Kjent for forsøket i 1961, der han testet hvor langt et menneske var villig til å gå under sterk autoritet.

Alle kredittkort

Tilbyder	Maks kreditt	Eksempel	Vår vurdering	Søk
Santander Red	100.000,-	15000,- /12mnd Eff.rente: 17,12% Totalt: 16324,-		Søk nå!
Gebyrfri Visa	100.000,-	15000,- /12mnd Eff.rente: 23,41% Totalt: 16780,-		Søk nå!
365 Privat MasterCard	50.000,-	15000,- /12mnd Eff.rente: 22,28% Totalt: 16607,-		Søk nå!
Bank Norwegian	100.000,-	15000,- /12mnd Eff.rente: 22,4% Totalt: 16711,-		Søk nå!
Ikano Visa	100.000,-	15000,- /12mnd Eff.rente: 20,10% Totalt: 16573		Søk nå!
Shell Mastercard	75.000,-	15000,- /12mnd Eff.rente: 26,05% Totalt: 17138,-		Søk nå!
re:member	150.000,-	15000,- /12mnd Eff.rente: 25,4% Totalt: 16408,-		Søk nå!
Flexi Visa	100.000,-	15000,- /12mnd Eff.rente: 25,33% Totalt: 16916,-		Søk nå!
VIP Credit Card	100.000,-	15000,- /12mnd Eff.rente: 29,3% Totalt: 17193,-		Søk nå!
Manchester United Visa	100.000,-	15000,- /12mnd Eff.rente: 26,9% Totalt: 17027,-		Søk nå!